Det var på den tiden da Vårherre skapte verden. da han ikke bare gjorde himmel og jord, men også alle dyrene og vekstene og ga dem navn.

 

Det finnes mange historier fra den tiden, og dersom en kjente dem alle sammen, ville en også ha forklaringen på alt det i verden som en ikke kan forstå.

 

Det var da det hendte en dag mens Vårherre satt i Paradiset og malte fuglene, at fargene tok slutt i Vårherres fargeskåler, slik at stillitsen ville ha blitt uten farge om ikke Vårherre hadde tørket av alle penslene på fjærene dens.

 

Og det var da eselet fikk de lange ørene sine, fordi det ikke kunne huske hva navn det hadde fått. Det glemte det så snart det hadde gått et par skritt på engene i Paradiset. Tre ganger kom det tilbake for å spørre hva det het, men da ble Vårherre en smule utålmodig, grep dyret i begge ørene og sa: «Ditt navn er esel, esel, esel.»

Og mens han snakket, dro han ut eselets ører, slik at det skulle få bedre hørsel og huske det som ble sagt.

Det var den samme dagen at bien ble straffet. 

For da bien var blitt skapt, tok den straks til å samle honning, og dyr og mennesker som merket hvor deilig honningen duftet, kom og ville smake på den. Men bien ville beholde alt sammen for seg selv, og jagde bort alle som nærmet seg honningkaken med giftige stikk. Dette så Vårherre. og øyeblikkelig kalte han bien til seg og straffet den.

 

«Jeg ga deg gaven til å samle honning, som er det deiligste av alt det skapte» sa Vårherre, 

«men dermed ga jeg deg ikke rett til å være hard mot din neste. Husk nå, at hver gang du stikker noen som vil smake på honningen din, må du dø!»

 

Å ja, det var den gang da sirissen ble blind, og mauren mistet vingene sine. Det hendte så mye merkverdig den dagen.

 

Vårherre satt der, stor og mild, hele dagen og skapte og mante frem, og mot kvelden falt det ham inn å skape en liten grå fugl.

 

«Husk at ditt navn er Rødstrupe!» sa Vårherre til fuglen da han var ferdig. Og han satte den på sin åpne hånd og lot den fly.

 

Men da fuglen hadde fløyet omkring en stund og sett seg om på den vakre jorden, der den skulle leve, fikk den lyst til også å se seg selv. Da så den at den var helt grå, og brystet var like grått som alt det andre. Rødstrupen snudde og vendte på seg og speilet seg i vannet, men den kunne ikke oppdage en eneste rød fjær.

Så fløy fuglen til Vårherre.

 

 

Vårherre satt der, god og mild, og ut av hendene hans kom det sommerfugler som flagret omkring hodet hans. På skuldrene hans satt duer og kurret, og opp fra marken omkring ham vokste det roser og liljer og tusenfryd.

Den vesle fuglens hjerte slo heftig av redsel, men i lette buer våget den seg nærmere og nærmere Vårherre, og til slutt slo den seg ned på hånden hans.

 

Så spurte Vårherre hva den ønsket. «Jeg ville bare spørre deg om en ting» svarte den vesle fuglen.

 

«Nå, hva er det du vil vite?» sa Vårherre.

 

«Hvorfor skal jeg hete Rødstrupe når jeg er fullstendig grå like fra nebbet og helt ut til stjertspissen? Hvorfor blir jeg kalt for Rødstrupe når jeg ikke eier en eneste rød fjær?»

 

Og fuglen så bedende på Vårherre med de store, svarte øynene sine, og snudde på hodet. Rundt omkring så den fasaner, helt røde under et lett stenk av gullstøv, papegøyer med frodige, røde halskraver, haner med røde kammer, for ikke å snakke om sommerfugler, gullfisker og roser. Og den tenkte på hvor lite det skulle til, bare en eneste dråpe farge på brystet, så ville den være en vakker fugl, og navnet ville passe.

 

«Hvorfor skal jeg hete Rødstrupe, når jeg er helt grå?» spurte fuglen på ny, og ventet at Vårherre ville si: «Akk, min venn, jeg ser at jeg har glemt å male brystfjærene dine røde - men vent nå et øyeblikk, så skal det bli gjort».

 

Men Vårherre lo bare stille og sa: «Jeg har kalt deg Rødstrupe, og Rødstrupe skal du hete. Men du får selv se til hvordan du kan fortjene dine røde brystfjær».

 

Og så løftet Vårherre hånden og lot fuglen på ny fly ut i verden.

 

Fuglen fløy ned i Paradiset, i dype tanker. Hva kunne vel en liten fugl som den gjøre for å skaffe seg røde fjær?

 

Den eneste utveien den kunne tenke seg, var å bygge rede i en tornebusk. Den bygde det inne blant tornene, der grenene var tettest. Det var som om den hadde ventet at et rosenblad ville sette seg fast på strupen dens og gi den farge.

 

En uendelig mengde år var gått siden den dagen, som var jordens lykkeligste. Siden da hadde både dyr

og mennesker forlatt Paradiset og bredt seg ut over jorden. Og menneskene hadde nådd så langt at de hadde lært seg til å dyrke jorden og reise over havet. De hadde skaffet seg klær og vakre ting - ja, de hadde alt for lenge siden lært seg å bygge store templer og mektige byer, slike som Teben, Roma og Jerusalem.

 

Så kom en ny dag i jordens historie, som også skulle komme til å bli husket lenge. Om morgenen den dagen satt fuglen Rødstrupe på en liten, naken høyde utenfor Jerusalems murer og sang for ungene sine som hvilte i et lite rede inne i en lav tornebusk.

 

Rødstrupen fortalte for sine små om den fantastiske skapelsesdagen, og om hvordan alle dyrene hadde fått navn, fortalte slik som hver eneste Rødstrupe hadde fortalt om det helt siden den aller første som hadde hørt

ordet fra Guds munn, og som hadde fløyet ut fra Guds hånd.

 

«Og tenk nå på» sluttet den sørgmodig, «så mange år som har gått, så mange roser som har skutt knopp, så mange fugleunger som har kommet ut av eggene sine helt siden skapelsesdagen, at ingen kan telle dem - men Rødstrupe er fremdeles den samme grå fuglen. Ennå har den ikke lyktes å vinne de røde brystfjærene».

 

De små fugleungene spente opp de vide gapene sine og spurte om forfedrene deres aldri hadde prøvd seg på noe storverk for å erverve seg den kostelige, røde fargen.

 

«Vi har gjort hva vi kunne, alle sammen» svarte den vesle fuglen, «men det har ikke lyktes for noen av oss. Allerede den første Rødstrupen møtte en gang en annen fugl som var helt lik den, og den tok straks til å elske den andre med så heftig kjærlighet at den kjente hvordan brystet glødet. «Akk» tenkte den da, «nå forstår jeg. Det er Vårherres mening at jeg skal elske så varmt at mine brystfjær blir farget røde av kjærlighetsgløden som bor i mitt hjerte». Men den mislyktes, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes».

 

De små ungene kvitret bedrøvet, de tok alt til å sørge over at den røde fargen aldri skulle komme til å pryde de små, dunete brystene deres. «Vi har satt vårt håp til sangen også» sa den voksne fuglen, og den talte i langtrukne toner. «Allerede den første Rødstrupen sang slik at brystet dens svellet av henførelse, og den våget å håpe på ny. «Akk» tenkte den, «det er sangergløden i min sjel som skal farge brystfjærene mine røde». Men den mislyktes, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes».

 

På ny lød det sorgmilde pip fra de unge, halvnakne strupene.

 

«Vi har satt vårt håp til vårt mot og vår tapperhet også» sa fuglen. «Allerede den første rødstrupen kjempet tappert mot andre fugler, og dens bryst flammet av kamplyst. «Akk» tenkte den, «det er kamplysten som gløder i mitt hjerte, som skal farge brystfjærene mine røde». Men på ny ble den skuffet. Det mislyktes for den, slik alle etter den har mislyktes, og slik også dere kommer til å mislykkes».

 

De små ungene pep modig om at de nok ville prøve å finne det etterlengtede godet, men fuglen svarte sorgmildt at det var nok umulig. Hva kunne vel de håpe på, siden så mange av de prektige forfedrene deres ikke hadde greidd det? Hva kunne vel de gjøre mer enn å elske, synge og kjempe? Hva kunne ...

Fuglen stoppet brått opp midt i setningen, for gjennom en av Jerusalems porter strømmet et tog av mennesker, og hele skaren skyndte seg oppover mot den fjellhøyden der fuglen hadde redet sitt.

 

Det var ryttere på prektige hester, knekter med lange spyd, bødler med hammer og spiker. Her var også verdige prester og dommere i rad og rekke, kvinner som gråt og en mengde mennesker som løp hit og dit med skrik og skrål.

 

Den vesle, grå fuglen satt skjelvende på kanten av redet sitt. Den fryktet hvert øyeblikk at den vesle tornebusken ville bli trampet ned og de små ungene bli drept.

 

«Vær forsiktige» ropte den til de små, vergeløse ungene, «kryp tett inn til hverandre og vær stille! Her kommer en hest, som tramper like over oss! Her kommer en kriger med jernskodde sandaler! Her kommer hele den ville skaren stormende!» Plutselig holdt fuglen opp med sine varselrop, den ble taus og stille. Den nesten glemte faren de var i.

 

Med ett hoppet den ned i redet og bredte vingene sine over ungene.

 

«Nei, dette er forferdelig» sa den. «Jeg vil ikke at dere skal se et så fryktelig syn. Det er tre ugjerningsmenn som skal korsfestes».

 

Og den bredte ut vingene, så de små ikke skulle se noe. De ante bare fjerne hammerslag, jammerrop og det ville skrålet fra folket.

 

Rødstrupen fulgte hele skuespillet med øyne som var vidåpne av forferdelse. Den kunne ikke ta blikket fra de tre ulykkelige.

 

«Så grusomme menneskene er!» sa fuglen om en stund. «Det er ikke nok at de nagler de tre stakkarene til korsene, på hodet til en av dem har de til og med festet en krone av stikkende tornekvister».

 

«Jeg kan se at tornene har såret pannen hans, slik at blodet flyter» fortsatte den. «Og den mannen er så vakker, og han ser omkring seg med et slikt mildt blikk at hver og en burde elske ham. Jeg kjenner det som om en pil går gjennom hjertet mitt, når jeg ser ham lide slik».

 

Den vesle fuglen kjente en sterkere og sterkere medlidenhet med den tornekronte.

«Om jeg hadde vært min bror ørnen», tenkte den, «så skulle jeg rykke naglene ut av hendene hans, og med

de sterke klørne skulle jeg jage bort alle dem som piner ham».

 

Den så hvordan blodet dryppet ned på pannen til den korsfestede, og den greidde ikke å holde seg i ro i redet lenger.

 

«Vel er jeg liten og svak, men kanskje kan jeg likevel gjøre noe for den stakkars, pinte mannen» tenkte fuglen. Og den løftet seg fra redet, fløy opp i luften og kretset i store sirkler omkring den korsfestede.

 

Gang på gang kretset den omkring ham uten at den våget å komme nærmere, for den var en sky, liten fugl som aldri hadde våget å nærme seg et menneske. Men endelig tok den mot til seg, fløy like inntil og trakk med nebbet ut en skarp torn som hadde trengt inn i den korsfestedes panne.

 

Men idet den gjorde dette, falt en dråpe av den korsfestedes blod ned på fuglens bryst. Den bredte seg fort utover og farget alle de små, spede brystfjærene.

 

Men den korsfestede åpnet sine lepper og hvisket til fuglen: «For din barmhjertighets skyld har du nå vunnet det som din slekt har strevd etter helt siden verdens skapelse».

 

Så snart fuglen kom tilbake til redet sitt, ropte de små ungene mot den: «Brystet ditt er rødt! Brystfjærene dine er rødere enn roser!»

 

«Det er bare en bloddråpe fra pannen til den stakkars mannen» svarte fuglen. «Den forsvinner nok så snart

jeg bader meg i en bekk eller i en klar kilde».

 

Men hvor mye den vesle fuglen badet, så forsvant aldri mer den røde fargen fra brystet på den. Og da de små ungene var blitt fullvoksne, lyste den blodrøde fargen på deres brystfjær også, slik den lyser på hver eneste rødstrupe helt til denne dag.